Såkalt ekstremavl har fått mye oppmerksomhet de siste årene, etter som stadig flere er interesserte i å eie hunder med ekstreme egenskaper. Ekstremavl betyr nemlig å avle frem slik ekstreme egenskaper, ved å legge vekt på visse bestemte deler av en hunderases fysiologi. I noen grad går det også an å drive ekstremavl som retter seg mot å forsterke bestemte psykologiske egenskaper.

Hvorfor ekstremavl?

Ekstremavl handler i stor grad om å få til noe som mennesker som kjøpere av hunder ønsker å se eller oppleve. Det kan være hunder som har ekstra stor og frodig pels, som har ekstremt lang rygg eller korte bein, eller det kan være kjempeører, lang eller kort snute, og så videre. Det går også an å avle frem for eksempel kamphunder som er ekstremt aggressive, ikke har hemninger mot å bite, ikke liker andre dyr, og den slags. Som leseren vil forstå, er det ofte grunn til å stille spørsmål ved hvor bra dette egentlig er, en problemstilling vi vender tilbake til nedenfor.

Den årvåkne leser vil sikkert også allerede ha skjønt at mange av dagens hunderaser er blitt til gjennom noe som minner om ekstremavl, og representerer en slags designhund. Blodhunden er ett eksempel, og det spesielle utseendet til hunder som mops, bulldog, eller afghansk mynde er det samme.

Er ekstremavl etisk riktig?

Virkelig ekstrem er avlen regnet for å være bare når den medfører helseproblemer for den hunderasen som utvikles. Det er faktisk slik at mange hunder i dag har vanskelig for å puste, spise, eller føde på vanlig måte, på grunn av ekstreme anatomiske karakteristikker. I de verste eksemplene finnes det hunder som ikke har plass til alle tennene i munnen fordi snuten er for kort, som får eksem på grunn av hudfolder, eller som får kroniske problemer med øyne, rygg, og kjønnsorganer. Dette tenderer mot dyreplageri og viser dessverre at det finnes enkelte som er villige til å tjene penger på folks lidelser.